Slik tar du opp samtale med kurator i et rom med mye klang

Start med rommet, ikke med utstyret

Før du velger mikrofon, bør du stille deg midt i rommet og klappe i hendene én gang. Hører du en lang hale etter klappet, kommer en vanlig mikrofon på kamera til å fange mer rom enn stemme. Harde gulv, høye vegger og glassflater gir klang, og klangen blir tydeligere jo lenger unna taleren mikrofonen står. Dette gjelder mange gallerier, og høstmånedene med stengte vinduer og få besøkende gjør det ikke bedre.

Gå en runde og lytt etter støykilder du ikke legger merke til i vanlig samtale: ventilasjon, kjøleskap i kafédelen, lysrør som durer, trappetrinn over deg. Be gjerne om å få slå av det som kan slås av i opptakstiden. Velg deretter det stille hjørnet, helst nær en vegg med tekstil, en vegg med mange bilder eller et utstillingsrom med lavt tak. Små grep som dette gir mer enn dyrere utstyr.

• Klapp i hendene og lytt etter hvor lenge lyden henger
• Noter støykilder som kan slås av midlertidig
• Velg et hjørne med myke flater bak taleren

Mikrofonvalg: knapphullsmikrofon eller håndholdt

For en samtale mellom to personer er en liten knapphullsmikrofon ofte det tryggeste valget. Den sitter ti til tjue centimeter fra munnen, og da blir forholdet mellom stemme og romklang gunstig selv i et hallende rom. Fest den på brystet, midt på brystbenet eller på jakkekanten, og legg kabelen slik at den ikke gnisser mot stoffet når personen beveger seg.

En håndholdt mikrofon passer når du går rundt og snakker med flere under en visning, og den gjør det tydelig for den som svarer hvor de skal snakke. Ulempen er at du må holde den stødig og stabil i avstand. Mange glemmer det etter noen minutter og lar mikrofonen synke. Øv på dette før opptaket, og avtal et enkelt tegn med den du intervjuer hvis mikrofonen kommer for langt unna.

• Knapphull: best for rolige samtaler med to personer
• Håndholdt: best når du beveger deg mellom flere gjester
• Test alltid med batteri og reservekabel i veska

Plassering og avstand i praksis

Plasser knapphullsmikrofonen slik at den ikke peker rett mot haken, men litt inn mot munnen fra siden. Da unngår du de harde p- og b-lydene som får det til å smelle. Kontroller at smykker, skjerf og slips ikke berører mikrofonen. Be personen snakke litt og gå noen skritt, og hør om lyden endrer seg.

Hvis du bruker en liten retningsmikrofon på stativ som tillegg, hold den så nær som mulig utenfor bildet, gjerne en armlengde fra taleren. Rett den mot munnen, ikke mot rommet. Husk at kameraets egen mikrofon bare er en reserve til synkronisering i klippefasen. Å ha to lydspor gir deg sikkerhet, men ett godt spor nær kilden er viktigere enn tre middels.

Lydnivå: gi deg selv et sikkerhetsmarginer

Still inn opptaksnivået mens personen snakker slik hun eller han vil snakke under selve samtalen, ikke i en testsetning. Mange snakker lavt når de blir bedt om å teste, og høyere når de blir engasjert i et verk. La toppene ligge rundt minus tolv til minus åtte desibel på måleren, slik at en plutselig latter eller et ivrig utbrudd ikke klipper lyden.

Bruk hodetelefoner som lukker godt rundt ørene, og lytt hele tiden, ikke bare se på nivåmåleren. En måler forteller ikke om det knitrer i en kabel eller om et fjernt ventilasjonsanlegg har startet. Ta gjerne en kort prøve på tretti sekunder, spill den av, og juster før du begynner å spørre om selve utstillingen.

• Sikt mot topper mellom minus tolv og minus åtte desibel
• Lytt med lukkede hodetelefoner gjennom hele opptaket

Samtalen selv: rolig tempo og rene pauser

Kunstnere og kuratorer snakker ofte godt, men de er sjelden vant til å bli tatt opp. Forklar kort hva som skjer, og at de gjerne kan ta en setning om igjen. Stille spørsmål som åpner for fortellinger, for eksempel hvordan et verk ble til eller hva som overrasket under oppsettet. Da får du lengre, mer levende svar enn med spørsmål som kan besvares med ja eller nei.

Hold deg selv stille mens den andre svarer. Det er fristende å nikke og si «mm», men slike lyder ligger i opptaket og er vanskelige å fjerne. Vent heller to sekunder etter at svaret er slutt før du stiller neste spørsmål. Da får du en ren pause å klippe i, og samtalen kan høres naturlig ut også i den ferdige videoen.

Etter opptaket: ta romtone og sjekk sporene

Når samtalen er ferdig, be alle i rommet stå helt stille i tretti sekunder mens du tar opp romtonen. Dette lille sporet brukes i klippefasen til å fylle hull og jevne ut overganger mellom klipp. Uten det blir stillheten ofte unaturlig kunstig, særlig i et rom med tydelig bakgrunnslyd.

Spill gjennom opptaket før alle går hjem. Sjekk at begge kanaler faktisk har lyd, at ingen har fått mikrofonen skjult under en jakke, og at filene er navngitt etter stopp og dato. Det tar fem minutter, og det sparer deg for å måtte be en kurator komme tilbake en annen dag. På kurset øver vi nettopp denne rutinen i små oppdrag, slik at den sitter når det gjelder.

• Ta tretti sekunder romtone på stedet
• Lytt gjennom begge kanaler før du pakker ned

God intervjulyd i et rom med mye klang handler mindre om dyrt utstyr og mer om nærhet, tålmodighet og rutine. Les rommet, hold mikrofonen nær stemmen, gi deg selv en trygg margin i nivået og avslutt med romtone og en rask avlytting. Slike små vaner gjør at samtalen med kunstneren eller kuratoren blir hørbar og levende for den som ser videovisningen senere.